Kommentar | Glem aldri 18. april

Tidenes forskertabbe. Torskeinvasjonen som ble selinvasjon. Stormfisket og bråstoppen. Dette er historien om en merkedag for 30 år siden.

AV Synspunkt
Publisert
Oppdatert:

Kommentar: Dag Erlandsen

Vi henger historien vår på datoer. 9. april 1940. 11. september 2001. 22. juli 2011. Og hvem husker ikke tirsdag 18. april 1989?

«Aldri mer 18. april 1989», var et slagord på kysten i flere år etterpå, men hva i all verden skjedde denne datoen?

Vi tar en liten historietime, og starter med tidenes forskertabbe:

Andre halvpart av 1980-tallet er i gang. Superoptimistiske havforskere ber fiskerne forberede seg på torskeinvasjon. Utsiktene er så lyse, at om ikke rederne nå begynner å bygge, vil de få problemer med å få opp kvotene som venter på dem der framme.

Rederne er lydige, verftene bygger ut, hele kysten forbereder seg på det som skal komme. Tror de.

Selinvasjon

Men det blir ingen torskeinvasjon, bare selinvasjon. Horder av radmager grønlandssel invaderer kysten, og drukner i garna i desperate forsøk på å finne noe spiselig. Denne vinteren ser gytetorsken ut som brune bananer, sesongen er elendig, høsten kommer og det blir stadig klarere at ikke en gang trålerne vil klare å ta opp kvotene dette året. Noe er alvorlig galt. De som kan, avlyser sine byggeprosjekter, verft går konkurs, deretter rederier og til sist industribedrifter.

Havforskningsdirektør Odd Nakken stilles til veggs, og kan ikke annet enn å henvise journalistene til Vårherre. For dette har han ingen gode svar på.

Knallfiske

Torskekrisa er over oss. Nå nærmer vi oss den vanskelige datoen. Forskerne måtte på banen og komme med et nytt bestandsanslag. Som selvsagt sender kvotene til bunns. Det blir januar igjen, utsiktene er dystre og flåten forbereder seg på et nytt år med sult og nød.

Men igjen spiller naturen oss et puss, det blir knallvær – og knallfiske. Mens politikere, forskerne, ja endog prestene, snakker om hvor dårlig det står til med torsken, opplever fiskerne en helt annen virkelighet. Garn som så vidt blir dyppet i havet går fulle av torsk. Forskerne får igjen et forklaringsproblem, og forteller at det gode fisket skyldes at all torsken nå er samlet på et lite område innmed kysten, mens resten av Barentshavet er tomt. Derfor er det slett ingen grunn til å være optimistisk.

Full stopp

Men stormfisket fortsetter, folk har nye båter og banken skal ha sitt, myndighetene blir tatt på senga, og plutselig, mens det hele fortsatt pågår, blir det beordret full stopp. Hele årskvoten er oppfisket på under en tredel av året. Fortvilte skippere opplever at båten nærmest blir løftet opp av havet, så mye fisk er det under kjølen. Men de har ikke lov til å fange en eneste en.

Datoen for stoppordren har du allerede skjønt: 18. april 1989. Fortsatt møter du skippere på kysten med datoen spikret i minnet. Og som akkurat denne datoen mistet all respekt for norske havforskere.

Saken fortsetter under annonsen.

Mangedoblet

Nå skal ikke denne kronikken handle om forskerne, de har fått sitt. Men om konsekvensene av tabben. Om hvordan dagens system ble etablert, og om hvordan du kan avvise billige påstander selv fra såkalt kompetent hold, dersom du bare kan din historie.

Ta for eksempel de som har pekt på at norske fiskere tar stadig mer ut av havet, og at volumet i løpet av 25 år er blitt sjudoblet. Javel, 25 år tilbake fra 2015 er 1990, torskekriseåret, da den blandete norsk-sovjetiske fiskerikommisjon fastsatte en torskekvote på 200.000 tonn. I 2015 var kvoten 894.000 tonn. Her ligger altså en stor del av svaret på hvorfor volumet har økt.

Kunne ikke begrenses

Tilbake til historietimen og 1989: Husk at det ikke fantes fartøykvoter i kystflåten på denne tida, bare en felles kvote for hele flåten. Derfor var det nesten umulig å stoppe eller begrense det gode fisket. Folk hadde jo investert i ny båt og var mer enn ivrige på å utnytte muligheten som bød seg til å betale ned avdragene. Et såkalt olympisk torskefiske foregikk, her var det om å gjøre å få opp mest mulig torsk på kortest mulig tid, før noen andre kom og tok kvota fra deg. Vi hadde altså både en reguleringsform og en økonomisk situasjon som tilrettela og oppmuntret til styrtfiske, og da den dramatiske stoppen ble innført, var Fiskeridepartementet i akutt nød for å finne en varig løsning. Og det litt fort.

– Det kunne ikke fortsette

Sjarken på toget

Slik fikk vi allerede året etter det mange hadde fryktet og kjempet imot: Fartøykvoter på torsk i kystflåten. Hver enkelt reder skulle ta ansvar for egen skjebne og ikke havne i samme situasjon som i 1989. Tanken var god, men gjennomføringa ble særs problematisk, siden lengden på fiskefartøyet ble det eneste kriteriet for hvor stor kvota skulle være. Slik fikk sørnorske fiskere torskekvote, de som knapt hadde sett en skrei før. Mange av oss husker bildene i Bodø-avisene av sørlendinger som hadde satt sjarken på toget til Bodø for å ta kvota de plutselig hadde blitt tildelt. Baksida av medaljen var åpenbar: Nordnorske fiskere som hadde levd av torsken hele livet fikk nøyaktig samme kvote som sørlendingene. I stedet for å prioritere dem med nærhet til torsken, ble rettighetene smurt tynt utover hele kysten.

Rettigheter flyttet sørover

Kronikkforfatteren

Og her kommer et viktig poeng: Innføringa av torskekvoter betød altså en gigantisk flytting av rettigheter, fra nord mot sør, fra eggakanten på yttersida mot fjordstrøkene på innersida. Når samfunnsøkonomer oppsummerer drøyt 25 års fiskeriforvaltning og bekymrer seg over at torskekvoter sentraliseres, har de trolig glemt at det hele startet med det motsatte: En desentralisering uten sidestykke.

Et nytt begrep ble skapt: «De torskeavhengige». Kommuner og regioner som hadde tapt på det nye systemet, gikk resolutt i gang med planer for hvordan de skulle få rettighetene tilbake. Sjøl husker jeg godt at Vesterålen Regionråd først på 1990-tallet fikk utarbeidet en rapport over hvor mye regionen hadde tapt, og hva det ville koste å få kvotene tilbake.

Langt til byen, kort til torsken

Sammenligner du hvem som den gang definerte seg i denne gruppen, med hvem som i dag sitter med de fleste torskekvotene, vil du finne mange sammenfall. At de mange oppkjøpene har betydd en sentralisering er sikkert riktig, men kvotene har i hvert fall ikke havnet i såkalte sentrale strøk. Det er altså ikke i Tromsø og Bodø at kvotene har hopet seg opp, men i tradisjonelle utkanter som Moskenes, Myre og Husøy. Langt til nærmeste by, men kort til nærmeste torsk.

Vi kan gjerne diskutere om kjøp og salg av kvoter er gått for langt, om vi er i ferd med å få en kvoteadel på kysten og om det nå er blitt viktigere å håndtere tall enn fisk om man skal klare deg i denne næringa. Men glem ikke hvordan alt startet.

Glem ikke datoen 18. april 1989.

(Kommentaren er tidligere publisert i Kyst og Fjord)

Trykk for å se kommentarer


FORSIDEN NÅ