Arbeiderpartiet har bestemt segNyheter
KOMMENTAR

Et svik som ikke blir glemt

Vær trygg, Jonas: «De bråkete andværingene» vil ikke gi deg fred. Det kan du glemme.

AV Fredrik Sørensen , Journalist
Publisert
Oppdatert:

Utenriks- og forsvarskomitéen på Stortinget har i vår behandlet den omstridte Andøya-saken. Arbeiderpartiet satt med nøkkelen til ny gjennomgang av beslutningsgrunnlaget – og dermed også nøkkelen til videre drift av flystasjonen på Andenes. Onsdag ga partiet dødsstøtet til basen som i 61 år har huset Norges maritime overvåkingsfly.

«Full gjennomgang – alle tall på bordet», var lovnaden Arbeiderpartiet kom med på overtid av overtida i valgkampen i fjor høst. «Andøya-saken måtte gjennomgås på nytt, fordi det var kommet mye ny informasjon». I realiteten var dette et øyeblikks desperasjon, et håp om å snu dårlige meningsmålinger til et godt valgresultat.

Velgerne gjennomskuet dette. Ingen billig gevinst ble innkassert. Men inntrykket av et parti og en partiledelse på kollisjonskurs med grasrota, fagbevegelsen og egne velgere ble ikke dempet.

Tida gikk, og Andøya-saken levde videre. Ikke fordi Arbeiderpartiet var ivrige etter å følge opp løftet sitt, men fordi engasjementet i saken var så stort. Det er ei kraft i denne saken som Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet har undervurdert, helt fra starten. Den engasjerer langt utenfor Andøy kommune og Vesterålen. Og den vil følge partiet i årene som kommer.

«Vesentlige endringer i beslutningsgrunnlaget må til for å få oss til å snu», har flere sentrale kilder i Arbeiderpartiet slått fast overfor Bladet Vesterålen det seneste året. Hva ei vesentlig endring er, sett med Arbeiderpartiets og partileder Støres øyne, er derimot ei gåte. Mange eksempler kunne blitt trukket fram, for det er nok å ta av, men det holder med to.

For det første: 8. november 2016, dagen forsvarsforliket ble annonsert, begrunnet Støre Andøya-nedleggelsen med behovet for luftvern, noe som gjorde det for dyrt å videreføre basen på Andenes i ei delt løsning med Evenes. Forsvarspolitisk talskvinne, Anniken Huitfeldt, gjentok dette i ukene og månedene som fulgte.

Da regjeringa offentliggjorde konseptvalgutredninga (KVU) for Evenes og kvalitetssikringa av konseptvalg (KS1) 5. april i år, kom det fram at det likevel ikke er behov for luftvern for å beskytte maritime overvåkingsfly, ettersom disse flyene uansett blir trukket ut av baser og områder ved høyintense operasjoner. Eller det som nærmer seg krigssituasjon. At Arbeiderpartiets hovedargument for å legge ned Andøya ikke lenger er gjeldende – det er ei vesentlig endring, både forsvarsfaglig og økonomisk.

For det andre: Forsvaret jobber med en beredskapsplan der driften på Andøya blir sett på som avgjørende for å kunne ta imot forsterkninger fra NATO i en krisesituasjon. Dette framgår blant annet av et hemmeligstemplet dokument som Klassekampen har fått tilgang til. Dette har selvfølgelig stor innvirkning på de anslåtte innsparingene ved å legge ned basen på Andenes. At Andøya flystasjon i framtida skal være base for Nato-fly i Nord-Norge betyr i praksis at størstedelen av regjeringas innsparinger ved å legge ned basen ryker. Likevel varslet Arbeiderpartiet onsdag at de vil be regjeringa om å utrede nettopp beredskapsbase på Andøya, med den kostnaden det måtte innebære. Det er ei vesentlig endring fra forutsetningen i langtidsplanen, hvor det tydelig går fram at man skal utrangere flystasjonen, sanere infrastrukturen og frigi hele arealet til kommersiell virksomhet. Ikke bare har dette en vesentlig kostnad – det medfører potensielt at man ikke får lagt til rette for ny virksomhet, som vil være avgjørende for positiv utvikling av Andøy-samfunnet i framtida. 

At Arbeiderpartiet likevel velger å stå på beslutninga om nedleggelse av Andøya flystasjon lar velgerne sitte igjen med inntrykket av at representantforslaget om ny gjennomgang var en skinnmanøver, for å redde ansikt etter den pinlige bløffen fra valgkampen. Det stiller også Nordland Arbeiderparti i et veldig dårlig lys, til tross for at fylkespartiet har kjempet hardt for flystasjonen. For hvem vil egentlig stemme på et fylkesparti som ikke har gjennomslagskraft når det gjelder som mest?

Faktum er at Arbeiderpartiet ikke har løftet en finger for å berge Andøya flystasjon, selv om partiet utad har forsøkt å gi inntrykk av det motsatte, blant annet ved å fremme det nevnte representantforslaget, som i realiteten var meningsløst. Det skyldes ganske enkelt at partiets mektigste politikere – og i særdeleshet Støre og Huitfeldt – ikke har vært det minste interessert i å berge flystasjonen. Som følge av det var også resultatet gitt.

Partiet forsøker å danne et bilde av at de har snudd hver en stein ved å stille over 50 spørsmål til forsvarsministeren og Forsvarsdepartementet. Men når Arbeiderpartiet svelger svarene rått, til tross for at svarene bare bidrar til å skape mer usikkerhet, tegnes det unektelig et bilde av hvor partiet har stått hele tiden.

Saken fortsetter under annonsen.

Arbeiderpartiet har enkelt og greit holdt Andøy-samfunnet for narr. Vi snakker om et lokalsamfunn som har stilt opp for Forsvaret i 61 år. Et lokalsamfunn som ofret bygda Haugnes for å gi rom for Forsvarets tilstedeværelse, med den konsekvens at familier ble gjeldsslaver, mange for resten av sitt liv. Nå risikerer i verste fall en ny generasjon andværinger å bli gjeldsslaver. Og det som følge av et stortingsvedtak der rotfestet i militærfaglig, samfunnsmessig og økonomisk fornuft har smuldret bort. Forstå det den som kan.

Det finnes mange eksempler på at politikken er brutal. Men at et sosialdemokratisk parti behandler et lokalsamfunn, enkeltmennesker og forsvarsansatte som leverer Norges viktigste produkt til Nato slik Arbeiderpartiet har gjort i dette tilfellet, over så lang tid, er heldigvis sjelden kost. Andøy-samfunnet, og flere hundre statlig forsvarsansatte, har vært på pinebenken helt siden forsvarssjefens fagmilitære råd ble lagt fram 1. oktober 2015 – og basen på Andenes ble foreslått nedlagt. Det er lenge, det.

Det har vært – og er fortsatt – uenighet innad i Arbeiderpartiet i flystasjon-saken. Med unntak av forsvarsforlikets mor, Anniken Huitfeldt, er partileder Støre den som har vært tydeligst på at Andøya flystasjon må vekk, koste hva det koste vil. Marit Nybakk og Martin Kolberg er to betydningsfulle veteraner i partiet. Begge har, på ulike tidspunkt, rådet Støre til å handle annerledes. Det samme gjelder Espen Barth Eide, tidligere Utenriks- og forsvarsminister.

Når Støre lukker ørene for så sentrale partifeller, er det ikke rart at det ulmer internt. Under Støres ledelse er den røde Arbeiderparti-rosa i manges øyne falmet. Flystasjon-saken er ett eksempel på det, der partiet over tid har forsøkt å ri to hester, og med det har skapt usikkerhet om hvor partiet egentlig står. Acer-saken er et annet eksempel på en sak som har splittet partiet, og som utad har bidratt til å skape et uklart bilde av Arbeiderpartiets politikk.

Støre var ikke med på Utenriks- og forsvarskomitéens Andøy-besøk tre måneder før langtidsplanen for Forsvaret ble vedtatt i 2016. Hans stol sto også tom da komitéen arrangerte høring om Andøya og Evenes 16. januar i år. Han har vært forbausende fraværende i denne saken, når alt kommer til alt. Hvor Støre har innhentet informasjonen som gjør ham sikker på at Arbeiderpartiet har truffet riktig beslutning, må han selv svare på. Men det er forståelig at folk, og ikke minst forsvarsansatte, reagerer.

Forhåpentligvis vil Andøy-samfunnet klare seg godt også i fortsettelsen. Det er egentlig større grunn til å være bekymret for Forsvaret, som mister sin beste base for kampfly og overvåkingsfly i nord, etter først å ha mistet Bodø. Siden langtidsplanen for Forsvaret ble vedtatt har mange kompetente medarbeidere, i et spisset kompetansemiljø på Andenes, takket for seg. Spesielt gjelder dette ansatte med lang fartstid, som det tar lang tid å erstatte. Dette innafor et miljø som er kritisk viktig for Nato, og for situasjonsforståelsen i nordområdene – i ei tid hvor det er risikabelt å ikke ta nettopp situasjonsforståelsen i nordområdene på alvor. Det er ikke utenkelig at personellflukten på Andøya blir langt mer alvorlig i månedene som kommer – eller i beste fall i årene fram mot flytting til Evenes.

Det er også grunn til å være bekymret for Arbeiderpartiet. Andøya flystasjon er som nevnt ikke den eneste saken som splitter partiet. Arbeiderpartiet har over tid vært på kollisjonskurs med egne velgere og gamle verdier – og det gjenstår å se om Jonas Gahr Støre blir annet enn vingleminister i årene som kommer. Eller om han får muligheten til det. Tilliten er i deler av partiet tynnslitt. Partiet befinner seg på en blindvei, på et historisk bunnivå. Det etter fire og et halvt år med Frp i regjering.

Per nå er det vanskelig å se for seg hvordan Arbeiderpartiet skal finne tilbake til seg selv og til regjeringskontorene – i alle fall med dagens ledelse. En ting er derimot sikkert: I Andøy blir ikke sviket glemt. Heller ikke blant flystasjonens mange støttespillere, fra nord til sør. Dem er det ganske mange av.

I utgangspunktet er det uforståelig at et kontroversielt vedtak, regissert av ei blåblå regjering, først og fremst rammer det største opposisjonspartiet, på motsatt fløy. Men i denne saken er det forståelig, og til dels fortjent. At det er blitt slik vitner om dårlig håndtering, og ansvaret ligger selvsagt på toppen, hos Støre.

I Arbeiderpartiet tror man kanskje at den vonde Andøya-saken endelig kan legges i ei skuff, nå som punktum er satt. Det er i så fall naivt, og et bevis på hvor kraftig Støre og co har undervurdert den. Vær trygg, Jonas: «De bråkete andværingene» vil ikke gi deg fred. Det kan du glemme.


FORSIDEN NÅ