Leserinnlegg
LESERINNLEGG

– Sats på demensteam og tilrettelegging i heimen

Psykiater John William Danenbarger er privatpraktiserende spesialist i psykiatri, og arbeider spesielt med eldre og demens. Han er blitt utfordret av helse- og omsorgssjef og kommunestyret i Hadsel på hva han mener er den beste demensomsorgen i framtidens Vesterålen. Han kommer med fire klare råd til politikere og befolkning. Dette er hovedpoengene hans:

AV Psykiater John William Danenbarger, Stokmarknes
Publisert
Oppdatert:

1. Sats på sterke demensteam og få mer igjen for pengene, mens du samtidig demmer opp for eldrebølgen og trykket på de dyre sykehjemsplassene.

Vi får mer omsorg for pengene dersom vi flytter pengene fra slutten av sykdomsforløpet til begynnelsen av sykdomsforløpet, altså fra hjemlede sykehjemsplasser til demensteam og demenslag i hjemmet og i omsorgsboliger.

Et dyktig og sterkt demensteam er en forutsetning for å være en «bølgebryter» mot eldrebølgen, slik at en del av behovene dekkes allerede i hjemmet. De fleste personer med demens kan bo hjemme lenge, og de ønsker det selv.

Demensteamet må gradvis bygge tillit og kompetanse hos pasient og pårørende ved å jobbe intensivt med tidlig diagnostisering, opplæring, tilrettelegging i hjemmet, fysiske tilpasninger, ha veiledning til pårørende, tilgjengelighet og forutsigbarhet, trygging av pårørende og pasient.

Demensteamet ledes av demenskoordinator i 100 prosent stilling, og ellers ha tilknyttet ergoterapeut, lege, fysioterapeut, hjelpemiddeltekniker og andre med supplerende helsefaglig kompetanse.

Demensteamet skal ha oversikt over alle med diagnosen i kommunen. Demensteamet skal følge alle de som har demens og deres nærmeste med minst et besøk i hjemmet hvert halvår. Det er demensteamet som er selve navet i eldreomsorgen i hele livsløpet til pasientene. Hvis vi bare klarer å få pasientene i gjennomsnitt til å bo seks måneder lenger hjemme, sparer kommunen nesten 250.000 kr per person. Åtte hjemmebesøk i døgnet koster ca. 290.000 p.a., mens heldøgns sykehjemsplass koster ca. 960.000 p.a.

Selv med doblet ressursbruk i hjemmet, vil dette likevel lønne seg økonomisk. I tillegg er det sånn at den demensrammede og pårørende som blir godt ivaretatt med informasjon, tilrettelegging og avlastningstilbud, får fortsette med det kjente livet lenger. Det holder dem aktive og friskere lenger.

Demensteamet skal følge personene med demens og deres pårørende fra før diagnosen, gjennom diagnosen, etter diagnosen i eget hjem, i egen omsorgsbolig, en eventuell hjemlet plass eller sykehjem og helt til terminal fase. Hjemmetjenestene bør også deles inn i undergrupper, også kalt demenslag, for at personer med demens skal ha færre ansatte å forholde seg til.

2. De gamle byggene med lange korridorer gir dårligere forhold både for pasient og personalet. Ikke bruk penger på å rehabilitere gamle sykehjemsbygg. Kruttet er funnet opp: Bygg tun med omsorgsboliger med forskjellig bemanning alt etter stadiet i sykdomsutviklingen. Spar penger på færre sykehjemsplasser og få mer omsorg for pengene.

Dagens tradisjonelle sykehjemsbygg, for eksempel på Stokmarknes og Ekren, har små og upersonlige rom, lange korridorer og sykehuspreg. De er ikke egnet til å ivareta personer med demenssykdom. Bygget er institusjonspreget, bidrar til passivitet og bevarer ikke de aktivitetene som beboerne fremdeles mestrer. De blir sykere både fysisk og psykisk, de mistrives og får mer utagering og depresjon.

Sykehjemmene bidrar også til at personalets omsorgskultur blir preget av effektivitet og klinisk pleie. Det er vanskelig å få til personsentrert omsorg med fokus på den enkeltes autonomi, opplevelse av hjemlighet, gode sosiale relasjoner og meningsfull aktivitet i dagens sykehjemsbygg i Hadsel.

Konsekvensen av dette er at politikerne ikke bør vedta å bruke midler på å fornye disse byggene.

All forskning viser entydig at det fysiske miljøet er viktig for omsorgskulturen. Bygg må designes slik at de kompenserer for den demenssykes svikt, både fysisk og psykisk, og fremmer uavhengighet, forsterker identitet, øker selvrespekt og letter omsorgen for pleiestaben og familien.

Bygge tun

Vi må altså bygge helt annerledes enn tidligere. Målet er forskjellige botilbud samlet hvor beboerne skal føle seg hjemme og beholde de fleste av sine funksjoner og aktiviteter som de hadde tidligere.

Vi bør bygge store tun med omsorgsboliger i flere små bogrupper på én etasje. Hver omsorgsbolig er på ca. 30-35 kvadratmeter, med stort bad, teknisk tilrettelagt på alle måter for både demens og tung pleie. Her får de ha egne møbler, føle seg hjemme og beholde sin identitet lengst mulig.

I hver bogruppe vender alle leiligheter inn mot stort fellesareal. Det første beboerne ser når de åpner døren er et vennlig ansikt eller «stuevakt». Dette er fast personale med høy kompetanse, blant annet i å inkludere sosialt og aktivisere.

Saken fortsetter under annonsen.

Personalet kjenner beboeren godt og kan avlede tidlig og unngå uro før det har startet. Beboerne kan velge å være sosiale i fellesarealet, eller trekke seg tilbake i omsorgsboligen sin når de føler for det.

De kan også gå utendørs når de vil, fordi bogruppene er omgitt av sansehager og stier og en ytre avgrensning med naturlig beplantning som trær og hekk.

Jeg fraråder gjerde fordi vi ikke ønsker å oppleve oss innestengt. Teknologi og kommunikasjon gjør at vi uansett kan holde øye med pasientene. Et slikt tun inneholder omsorgsboliger med forskjellige bemanningsnivå, hvor pasientene kan plasseres og flytte mellom avhengig av behov og stadium i sin demenstilstand.

Noen boliger er helt uten bemanning, noen har litt bemanning og noen høy bemanning per beboer, såkalt omsorg+ boliger. Det finnes også bogrupper for ektepar.

I samme tun, men mot ytterkanten, kan det ligge et legekontor, som har samdriftsfordeler med folk utenfra. Demensteamet har også sine kontorer her. De jobber både inne på tunet og utenfor i resten av kommunen.

I ytterkant av tunet er det også et aktivitetshus med gymsal og forsamlingslokale. Dette kan ha samdriftsfordeler med eksempelvis nærliggende barnehage og skole. I aktivitetshuset er det naturlig å ha en kunstig butikk for handle-aktiviteter med personale. En kunstig restaurant, drevet av frivillige, har åpent en dag i uka. Da kan beboeren invitere og «spandere» middag på sine pårørende.

Et ubemannet «kafé-hjørne» med kaffe og softismaskin, er populært møtested for beboere og pårørende.

I aktivitetshuset er det dagsenter og aktivitetstilbud for alle personer med demens, enten de bor inne på tunet, eller ute i egen bolig. Her vil det være kurs, gudstjenester, refleksjonsgrupper og trimgrupper.

De fleste demensrammede vil kunne bo i slike høybemannede omsorgsboliger resten av livet og få lov å dø der. I noen få korte perioder av livet må de kanskje benytte seg av «hjemlede plasser» med låst dør. Dette er de tidligere sykehjemsplassene. Disse trenger vi bare noen få av og er kun korttidsplasser ved akutt forvirring eller store observasjonsbehov og hyppig legetilsyn.

3. Et godt bygg er ikke nok til å skape en god omsorgskultur. Sats derfor på kompetanse med personsentrert omsorg gjennom fire modellene valgt av Helsedirektoratet: 1) Strukturert miljøbehandling, 2) VIPS-praksimodell, 3) Marte Meo og 4) Dementia Care Mapping.

Vår økende kunnskap om demenssykdommene gjør at vi må ha endret omsorgskultur. Personsentrert omsorg er at hjelperen ser den demenssykes behov gjennom den sykes øyne. Hvordan er det å være Martha, hjemme eller på sykehjemmet, og hva er det hun prøver å fortelle oss med sine handlinger?

De fire personsentrerte omsorgsmodellene gir større tilfredshet hos både beboere og personale.

4. Sats på én felles ledelse for hele omsorgskjeden, fra de er hjemmeboende, gjennom omsorgsbolig og sykehjem helt til døden. Det gir best fleksibilitet og utnyttelse av ressurser, personell og boligmasse.

Hele omsorgskjeden bør ses på som en sammenhengende faglig og økonomisk enhet og dermed ha en felles ledelse. Dette vil gi kommunene mulighet til å se hele tilbudet i sammenheng og større fleksibilitet i å flytte beboere til riktig omsorgsnivå etter som behovene melder seg.

Kanskje noen hjemmeboende må inn på «hjemlet plass» noen uker, eller det skjer andre endringer i andre beboeres behov, som gjør at de må flytte over i bogrupper med høyere bemanning. Demensteamet i kommunen må ha en sentral plass i disse beslutningsprosessene, fordi de kjenner alle pasientene.

En slik helhetstenkning vil også gi mulighet til å aktivisere de friskere eldre med å bistå de sykere eldre med lesestund eller aktiviteter.