Med hendene på rattet | Siri Johnsen, Melbu

Hanna Davidsen hadde hendene godt plassert på rattet. Hun kjørte aldri én meter i sitt liv, til tross for at hun hadde en busspark. Møt Hanna og la deg utfordre på kvinnedagen. Enten du er kar eller kvinnfolk.

AV Kronikk
Publisert
Oppdatert:

Kan du fornemme gleden av din første busstur som lita pie eller pjokk?

Bussen kommer!

Historien om det første helårige buss-tilbudet i Vesterålen starter på Melbu. Det begynner med Hanna Davidsen, innehaver av Hotell Rex.

Davidsen ser seg lei på at gjestene hennes har vondt for å komme seg til og fra Melbu. Vi er i de harde tredveårene. Det hindrer ikke Hanna i å kjøpe egen bil og ansette sjåfør. Denne taxi-virksomheten oppmuntrer henne, og Hanna søker konsesjon til å drive bilruter på Hadseløya. Hadseløens Rutebiler ser dagens lys. Fra før hadde blant annet familien Ellingsen på Sortland prøvd seg i bransjen.

Allerede i 1917 kommer den første sju-seteren til Sortland, og man lager et tilbud som snart dør ut. Men bilen har gjort sitt inntog, og sakte endrer Vesterålen seg med resten av verden. Fra å være svært bundet til hjemstedet, fikk folk muligheten til å reise. Til å oppleve. Til å endre seg og sine hjemsteder med de impulser de reisende fikk.

I tillegg oppstår varetransport ut til folks nærmiljø. Hanna er den første til å frakte folk og varer året rundt via landjorda i en slik målestokk i Vesterålen. Vi kan anta at tilbudet måtte oppleves som frigjørende, både for kvinne og mann. Bussen økte kvinners mobilitet især.

Dette pionérarbeidet til tross, det er knapt noen som har hørt om Hanna Davidsen. Hva skyldes det?

Menns dominans

Menn har en destruktiv dominans i historiebøkene. Hvite menn, vil mange tilføye. Ifølge boken «60 damer du skulle ha møtt» av Marta Breen er 80 prosent av norske biografier om menn. Hun viser til en svensk undersøkelse som slår fast at nesten 90 prosent av alle personer som nevnes i enkelte svenske skolebøker er mannfolk. Det er så ille at i enkelte bøker nevnes flere nazister enn kvinnfolk. Tenk det! For et svik.

Dette er i Sverige. Hvor det er utenkelig at ikke enhver mann med respekt for seg selv definerer seg som feminist. I et land hvor det er politisk selvmord å være noe annet.

I forlengelsen reiser følgende spørsmål seg: hvorfor er det så få norske menn som definerer seg som feminist? Man sitter med et inntrykk av at ordet «feminist» smaker vondt. Vel verdt å finne ut av de bakenforliggende årsakene. Kan de ligge hos begge kjønn?

Hvordan komme videre

Vi kommer oss ikke videre i likestillingen før gutter og menn er fortrolig med sine feminine sider. Heller ikke før kvinner slutter å la seg temme. Temme av en hemmende kultur som dyrker slanke, snille og flinke jenter. En kultur som pålegger oss en masse krav – noen regelrett helseskadelige – og som står i konflikt med hverandre. På toppen av det hele. Et nett som fanger oss, og som mange av oss kvinner ubevisst bifaller. Jeg kan allerede føle både villige og motvillige nikk fra de kvinnelige leserne.

Skammen over følelser

Forskeren og forfatteren Brenè Brown har forsket på skam i en årrekke. Ifølge hennes forskning pålegger kulturen kvinner noen vanvittige standarder på alle mulige ting. Du må jobbe deg i hjel – men for guds skyld ikke la noen se at du er sliten. Du skal se så uanstrengt ut som du bare makter.

Det har vi ifølge Åsa Elstad ved Museum Nord lang tradisjon for her blant kystkvinnene. Fra gammelt av målte vi hverandre på lefser og annen mat. Hun som var først opp og sist i seng etter endte gjøremål fikk høyest status.

I Norge er det urovekkende mange unge kvinner som er sykmeldt på grunn av utmattelse. I tillegg til alle oss som ikke gikk like klar av midtlivskrisa. Når er det godt nok?

Amerikanske menn er pålagt å la jobben gå foran familien, ifølge den samme Brown. Høres det kjent ut? Menn oppfordres til å være advokat for en voldelig kultur, og de må aldri, ALDRI briste. Det er et krav gutter/menn imellom. Men bidrar flere til det? Verdt å tenke over.

At store gutter ikke gråter, det skjønner gutter når de er fem år gamle. Skal vi tro en artikkel jeg nylig leste. Så også norske gutter. Før guttebarna fyller fem år gråter de som jentene. Naturligvis.

Det var derfor svært oppløftende å være tilstede på fotball-turnering i Blåbyhallen forrige helg. Der satt det gutter og gråt både her og der. Noen få gråt uten å skjemmes.

Brown peker på at kvinner også påfører menn skam. At det forventes at mannen skal være helten i fortellingen. Den trygge bauta når stormen raser. De skal være rasjonelle. Om det så gjelder i en begravelse. Men hva med den myke mannen vi omtalte så hyppig for noen år siden? Han som triller barnevogna og skifter bleier. Han gråter vel? Ikke hvis han vil bli tatt seriøst.

Det virker som nordmenn som lar følelsene spille seg ut ikke vekker tillit. Heller ikke i nord-norsk sammenheng. Vi må hjelpes ut av følelsene snarest. Om ikke annet, så for de andres del.

Saken fortsetter under annonsen.

Dette trenger vi å fri oss fra. For dét er til å gråte av.

Truet på livet

På gråten var også Hanna Davidsen da hun nesten møtte sin skjebne under Andre verdenskrig. Under okkupasjonen drev Hanna sitt gjestgiveri, og hadde dermed alkoholservering. Fem berusede soldater ville ha mer alkohol. Hanna mannet seg opp og nektet dem servering. Hun brukte sin maskuline side i en situasjon som krevde det.

Det ble konfrontasjon. Med pistolen viftende under nesen sto hun på sitt. Tildragelsen endte med at soldatene måtte gå med uforrettet sak.

Soldatene rørte ikke et hårstrå på Hannas hode. Derimot berørte de involverte hverandre. De ble del av hverandres livshistorie.

Har Norgeshistorien blitt undersøkt i et kvinneperspektiv?

Kvinnehistorien – et blaff?

En kvinne viser vei også her. Historieprofessor Gro Hagemann var med på å grunnlegge ei egen fagretning her i landet – kvinnehistorie. I kjølvannet ble senter for kvinneforskning etablert i 1986. Hva førte det med seg? Hagemann uttalte for noen år siden at sentret ble i for stor grad opptatt av teori.

Ble kvinners historie akademisert i hjel? Det finnes helt sikkert delte meninger om det. Kunne man presentert teori om kvinneliv kombinert med annen formidling? Gjerne. I dag har sentret inkludert mannsforskning også. Institusjonen bærer nå navnet «Senter for tverrfaglig kjønnsforskning». Ordet «kvinne» er falt bort. Hva sier det bortfallet?

Brubygging

Et nytt spørsmål melder seg raskt: er det i det hele tatt formålstjenlig å dele befolkningen i to? La oss da heller gå lenger. Ord-kunstnere kan lage nye begreper for alle de opplevde kjønn som finnes der ute! Noen kulturer har gjort nettopp det. En annen idé er å slutte å bruke kjønn som markør i det hele tatt. Folk er folk. Kan vi ikke bare stole på det?

Folk stolte på bussene. Hanna Davidsen driver rutetrafikk på Hadseløya, Hinnøya og Austvågøya til alles tilfredshet, kan vi lese i forbindelse med Trafikklagets historie og bygdebøkene. Davidsen utvider tilbudet til å inkludere brøyting fra og med krigsårene. I denne perioden var det skrikende mangel på drivstoff og folk var henvist til å bruke rutebiltilbudet. Det hjalp på omsetningen.

Ferjene, og senere bruene, utvider mulighetene. Når ferjesambandet mellom Sandnes og Stokmarknes åpnes, inngår Davidsen et tett samarbeid med A/L Vesterålen Trafikklag. De to bedriftene samordner sine ruter, og i fellesskap tilbyr de et bedre reisetilbud.

Herrene i Trafikklaget ønsker å overta Hannas ruter. Frk Davidsen takker nei, og er ikke snauere enn at hun utfordrer sin samarbeidspartner. På et tidspunkt søker hun om konsesjon på ruta Melbu-Sortland-Harstad-Narvik. En rute Trafikklaget besørget. Vi kan jo fornemme at det vakte en viss oppsikt. Det ble sikkert hevet noen øyebryn på Sortland.

Likestilling tjener alle

En viss bevegelse i øyeregionen kan nok utløses når man leser på forskning.no at menn har det bedre i mer likestilte samfunn. Eller er det så rart når alt kommer til alt? Får ikke gutter og menn brukt flere av sine egenskaper i et samfunn som respekterer jenter og kvinner? Helt sikkert. Vi trenger enda mer respekt for det feminine, både hos kvinner og menn. Slik at menn som behersker og brenner for håndarbeid slipper å gjemme seg, og skylde på kona.

Vi må forvente at vi får lik lønn for likt arbeid. Gjerne også at fallskjermer er noe som benyttes når man faktisk hopper ut av fly. For lønnssystemene undergraver tilliten og likestillingen i mange situasjoner. Kjønnsrollene påvirker forhandlingsbordet i for stor grad.

Vi må støtte alle pappaene som i sitt stille sinn ønsker å være hjemmeværende slik at de tør å faktisk gjøre det. Å applaudere de kvinnene som velger å gjøre det samme. Akkurat som vi godtar de kvinnene som velger bort familielivet.

Vi må våge

Hanna Davidsen turte det. Hun turte mer enn de fleste. Det hører med til historien at Hanna forble ugift. Hun fikk ingen barn. Den driftige damen led av en alvorlig grad av leddgikt. Noe som medførte at hun måtte benytte seg av både krykker, og senere rullestol. Men styrken i armene og i hodet var det ikke noe å si på. Det fikk hun da også bruk for.

Trafikklaget bygger opp et eget verksted og tilbyr Hanna å utføre service på hennes kjøretøy. Nå bestemmer Davidsen seg for å gi seg mens leken er god, 66 år gammel. Derfor overtar Trafikklaget i 1956 alle kjøretøy og trafikken. Hanna selv er med på lasset. Hun blir funksjonær i Trafikklaget, og fikk sikkert en hånd på rattet i samme slengen.

For å bli i stand til å styre våre egne liv trenger vi alle våre egenskaper. Fordi hva som er tjenlig i en hver situasjon varier. Da må vi våge å bruk både våre feminine og maskuline sider. I tillegg må vi gi både mann og kvinne den samme retten. Vi må våge å være et helt menneske.

Trykk for å se kommentarer