Minneord | Einar F. Johnsen

AV
Publisert
Oppdatert:

Så var folkekjær kulturbærer, politiker, sanger og dikter Einar F. Johnsen kommet til veis ende i livsløpet.

Som representant for Venstre til fylkestinget i flere perioder, var Einar sett på som hovedårsak til at partiet hadde så stor oppslutning i regionen. Ansatte i fylkesadministrasjonen kunne på den tida fortelle om gladkaren som tok runden innom kontorene straks han var i Bodø for å hilse på. Kjente alt og alle, og fortalte muntert om «jentene sine». Han var også aktiv i kommunepolitikken i heimkommunen Bø for Venstre.

Låste situasjonen seg i politisk strid forsøkte Einar å mildne frontene, finne kompromiss og forsone.

Etter at Einar fant at Venstre hadde mistet retninga – og ikke lenger var hans Venstre – engasjerte han seg på andre måter for lokalsamfunnet – i foreningsliv og frivillighet. Bø bygdelag, fagforeningsarbeid, kystlaget, litteraturlaget, Bø dagsenter og pensjonistforeningene. Reiseleder på pensjonistturer.

Det gikk frasagn om sangeren Einar F. som solist i Straume mannskor med sin klare og kraftige stemme – nesten som et kor alene. Stilte villig opp som forsanger når det var ønsket, eller som konferansier.

For ikke lenge siden klang «Å eg veit meg eit land» over kirkebakken i Bø, da flomlysene ble feiret, og – som så ofte – også med en prolog fra den samme. Prolog ble det til redningsforeninga, bursdag for Mannen fra havet, til Golfstrømmen, til farsdag og til morsdag – ulike begivenheter. En del av dette fikk han samlet mellom to permer i boka si «Vers på ville veier». Her byr han på seg sjøl. Vi får stifte bekjentskap med Einars lyriske åre, og høre om hans følelser for naturen, lokalsamfunnet, familien og venner. Og dette inspirerte andre.

Et av Einars lite kjente verk er «Som Skarven», tonesatt og arrangert for baryton solo, blandet kor og piano av komponisten Ketil Vea. Et av de flotteste, og så friskt og frodig at det dufter sjøsprøyt lang vei.

Saken fortsetter under annonsen.

I 1984 ble Einar honorert med Bø kommunes kulturpris. I 2003 kunne daværende ordfører Viggo Johnsen overrekke Kongens fortjenstmedalje til Einar F, og seinere på året besøkte han i den anledning Kongen på Slottet.

Einar var sønn av Eliot på Vea og hans Gladys fra Gustad, og vokste opp på Holhaugen, ved Veavatnet under Veatinden. Einar var glad i skogen, fjellet og friluftsliv, og ble Vesterålen turlags første leder.

Som andre på den tida måtte Einar tidlig ut i arbeid, og han fikk etter hvert kunnskap og innsikt i mange yrker. Fiske, fiskarbeid, anleggsarbeid, skogreising og kroppsarbeid som krevde innsikt i gammelt håndverk. Og han kjente folk og satte pris på de gode samtaler. I flere år var han museumsarbeider og museumsstyrer på museet i Bø. Her satte mange pris på Einars livfulle historier om han Petter i ura, om den mystiske dama som forsvant på museumsloftet og om veggklokka som hadde stått stille i årevis og plutselig begynte å gå. For ikke å snakke om Einars fortelling om hvorfor han ble evig ungkar og aldri fikk egne barn: En brukket tommestokk, som resulterte i feil størrelse, da målt høyde ble angitt i et frierbrev.

Men Einar var del av en stor familie, som han satte stor pris på gjennom hele livet, og vi på ham. Han ble 84 år.

Vi lyser fred over Einars minne!

Mareno

EinarFDikt